Livet smiler

N er det lenge siden jeg har postet et innlegg her p bloggen, derfor tenkte jeg at det var p tide med en liten oppdatering. Etter at jeg opplvede brannen har det ikke bare vrt lett. Det har vrt utfordringer, svlse netter og mareritt. Det er ikke bare bare og leve normalt etter at du har opplevd noe slikt, men jeg har endelig klart det. Bortsett fra at jeg fortsatt har en skrekk for flammer og ikke klarer lade telefonen om natten pga brannfaren, s gr det bra med meg. Jeg lever livet s normalt som det gr ann leve det etter en slik opplevelse. Men det fles godt. Jeg er ikke like redd lenger og har ikke hele tiden flashbacks fra hendelsen, s alt i alt gr det mye bedre med meg. Derfor vet jeg ikke nr jeg vil blogge igjen, fordi denne bloggen ble lagt som ein bearbeidingsprosess av hendelsen. Men det kommer kanskje noen innlegg her og der :)

Ellers skal jeg snart en 12 dagers tur til South Shields i England med min kjre far og beske familie. Dette ser jeg utrolig frem til, da det er rundt 10 r siden jeg s familien sist. Det blir ogs koselig med en far og datter tur, s dette gleder jeg meg mye til! 

Jeg kan ikke annet enn smile, nr livet smiler tilbake! :) Jeg har det bra og det fles godt. 

Konstant belastning

N tenkte jeg at jeg skulle gi dere en liten oppdatering p hvordan det gr med meg. Skal jeg vre helt bnn rlig, s gr det ikke srlig bra. Jeg sover nesten ikke og fr konstant flashbacks fra hendelsen. Mildt sagt s har denne hendelsen blitt en belastning for meg. Konsentrasjonen p skolen er heller ikke noe skryte over, uansett hvor hardt jeg prver og flge med, s er likevel tankene mine en helt annen plass. Det sies at om problemer gr ut over det hverdagslige liv s er det kanskje p tide oppske hjelp. Men jeg vet helt rlig ikke hvordan jeg skal gjre det eller hva jeg skal si. Hvordan skal en fremmed person klare forst hvordan jeg har det, uten sett og opplevd det med egne yne? Jeg skjnner ikke hva som skal vre hensikten med snakke med en som "tror" de vet hvordan det er bare av kunne forestille seg det. Det er umulig. Det er ikke mulig og forst hvordan jeg har det og hva jeg har opplevd uten vre vitne til det selv. Har du ikke opplevd en brann s nrt, nei da vet du heller ikke hvordan det fles. Du vet ikke hvordan jeg har det. S hva er da hensikten med en slik "terapi"?

Jeg skjnner ikke helt hvordan jeg skal klare og komme meg gjennom dette, jeg trodde aldri det ville bli s vondt i etterkant. Jeg har vrt inne i det nesten nedbrente huset to ganger allerede, og jeg klarer ikke forst at jeg var vitne til dette her. At en koselig kvalitetstid med min far skulle utvikle seg til en urealistisk opplevelse. Gjenstander har gtt opp i flammer, min far, lillebrdrene mine og jeg har mistet mye av det vi eide. Jeg klarer ikke ta det inn over meg at det bare er borte. Det er en slik ubehagelig og grusom opplevelse og mtte gjenoppleve hele tiden. Det se hva brannen har delagt er ubeskrivelig. Jeg unner virkelig ingen den opplevelsen jeg opplevde den dagen og den frykten for miste noen jeg er s utrolig glad i.

Hendelsen har gitt meg en konstant belastning. Alltid er jeg p vakt og utforsker steder jeg ikke har kjennskap til fra fr av. Jeg m vite hvor jeg kan lpe om det oppstr brann. Dette er en opplevelse som jeg alltid kommer til bre med meg. I form av psykiske lidelser. Ikke er jeg gal og ikke er jeg deprimert. Men jeg har utviklet problemer som man har lett for utvikle i etterkant av en slik situasjon. Jeg er livredd for flammer, det knyter seg skikkelig i magen hver gang jeg ser en brannbil eller sykebil og jeg kjenner angsten snike seg rolig frem..er det slik jeg skal leve livet mitt? m jeg leve livet i en konstant belastning hver e n e s t e dag?...

Et levende mareritt

I det siste har jeg sovet drlig. Akkurat i det jeg er i ferd med sovne s begynner hjernen min og jobbe p spreng. Tankene og alle inntrykkene som rammet meg den dagen er for store for mitt lille hode og takle. Det er ikke lett og bare mte leve som normalt etter man har opplevd noe slikt. Jeg har blitt rammet av en slags angst. En forferdelig angst for flammer, en redsel uten like. Jeg kjenner det knyter seg i magen av tanken p flammer. Er det slik det skal vre? Skal jeg mtte vre s redd for flammer resten av livet, eller vil det gradvis g over?.

Hver dag er et levende mareritt. Jeg er ikke meg selv lenger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal hndtere og takle alle inntrykkene jeg fikk den dagen. Jeg vet ikke hvordan man kommer seg videre etter ha opplevd noe s traumatisk. Hver dag er en ny utfordring i seg selv. Hvordan vil denne dagen g? Vil jeg gradvis kunne klare og tenke p noe annet?. Hjernen min jobber konstant med alle inntrykkene jeg fikk 9. januar 2016. Det er utrolig smertefullt og hele tiden mtte gjenoppleve noe jeg helst bare vil glemme. Hvor enn jeg gr ser jeg hele tiden etter en utvei, nattesvnen min er snudd p hodet og jeg blir rammet av flashbacks fra lrdagen. Utvendig s ser alt normalt ut, jeg er fortsatt meg selv: Victoria. Men innvendig s er alt annerledes. Jeg blir spist opp av en redsel, en paranoia for alt som kan fre til brann. Jeg m ha alle ledninger ute av stikkontaktene. Det er en tvang som bygger seg opp flere timer fr jeg skal g og legge meg. Ingen fr lovt ha ledninger i stikkontaktene hjemme. Det er tanker som hjemsker meg hver eneste dag. Hver kveld grter jeg. Ikke fordi jeg egentlig er spesielt lei meg, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg ellers skal klare og kunne komme videre. Trene forteller meg at dette m ut av systemet, jeg m klare og glemme..s godt det er mulig. Jeg vet likevel innerst inne at jeg aldri vil kunne glemme. Det vre et vitne til en brann i et hus hvor du ellers fler deg trygg. Det er slike ting man bare ser p film og tv, uten og tenke en eneste tanke p at dette faktisk ogs kan ramme deg selv.

Hver dag er en utfordring i seg selv, en utfordring jeg skal klare.. ikke n, men til slutt. Det tar tid og det vil ta tid, men jeg hper at etter hvert s vil jeg kunne slippe og ha samme panikk og angst for flammer som jeg har n. Jeg hper at jeg etter hvert vil kunne klare og sove normalt igjen, uten hele tiden mtte tenke p det som har hendt.

Jeg hper at jeg snart vkner fra mitt levende mareritt....





Les mer i arkivet Mars 2016 Januar 2016
Victoria

Victoria

19, Stavanger

Denne bloggen ble laget som en hjelp etter at jeg lrdag 9. januar var vitne til brann i mitt fars hus. Dette er min mte og kunne bearbeide alle inntrykkene jeg fikk den dagen. Vr s snill og les med respekt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits