Livet smiler

Nå er det lenge siden jeg har postet et innlegg her på bloggen, derfor tenkte jeg at det var på tide med en liten oppdatering. Etter at jeg opplvede brannen har det ikke bare vært lett. Det har vært utfordringer, søvløse netter og mareritt. Det er ikke bare bare og leve normalt etter at du har opplevd noe slikt, men jeg har endelig klart det. Bortsett fra at jeg fortsatt har en skrekk for flammer og ikke klarer å lade telefonen om natten pga brannfaren, så går det bra med meg. Jeg lever livet så normalt som det går ann å leve det etter en slik opplevelse. Men det føles godt. Jeg er ikke like redd lenger og har ikke hele tiden flashbacks fra hendelsen, så alt i alt går det mye bedre med meg. Derfor vet jeg ikke når jeg vil blogge igjen, fordi denne bloggen ble lagt som ein bearbeidingsprosess av hendelsen. Men det kommer kanskje noen innlegg her og der :)

Ellers skal jeg snart en 12 dagers tur til South Shields i England med min kjære far og besøke familie. Dette ser jeg utrolig frem til, da det er rundt 10 år siden jeg så familien sist. Det blir også koselig med en far og datter tur, så dette gleder jeg meg mye til! 

Jeg kan ikke annet enn å smile, når livet smiler tilbake! :) Jeg har det bra og det føles godt. 

Konstant belastning

Nå tenkte jeg at jeg skulle gi dere en liten oppdatering på hvordan det går med meg. Skal jeg være helt bånn ærlig, så går det ikke særlig bra. Jeg sover nesten ikke og får konstant flashbacks fra hendelsen. Mildt sagt så har denne hendelsen blitt en belastning for meg. Konsentrasjonen på skolen er heller ikke noe å skryte over, uansett hvor hardt jeg prøver og følge med, så er likevel tankene mine en helt annen plass. Det sies at om problemer går ut over det hverdagslige liv så er det kanskje på tide å oppsøke hjelp. Men jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skal gjøre det eller hva jeg skal si. Hvordan skal en fremmed person klare å forstå hvordan jeg har det, uten å sett og opplevd det med egne øyne? Jeg skjønner ikke hva som skal være hensikten med å snakke med en som "tror" de vet hvordan det er bare av å kunne forestille seg det. Det er umulig. Det er ikke mulig og forstå hvordan jeg har det og hva jeg har opplevd uten å være vitne til det selv. Har du ikke opplevd en brann så nært, nei da vet du heller ikke hvordan det føles. Du vet ikke hvordan jeg har det. Så hva er da hensikten med en slik "terapi"? 

Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare og komme meg gjennom dette, jeg trodde aldri det ville bli så vondt i etterkant. Jeg har vært inne i det nesten nedbrente huset to ganger allerede, og jeg klarer ikke å forstå at jeg var vitne til dette her. At en koselig kvalitetstid med min far skulle utvikle seg til en urealistisk opplevelse. Gjenstander har gått opp i flammer, min far, lillebrødrene mine og jeg har mistet mye av det vi eide. Jeg klarer ikke å ta det inn over meg at det bare er borte. Det er en slik ubehagelig og grusom opplevelse og måtte gjenoppleve hele tiden. Det å se hva brannen har ødelagt er ubeskrivelig. Jeg unner virkelig ingen den opplevelsen jeg opplevde den dagen og den frykten for å miste noen jeg er så utrolig glad i. 

Hendelsen har gitt meg en konstant belastning. Alltid er jeg på vakt og utforsker steder jeg ikke har kjennskap til fra før av. Jeg må vite hvor jeg kan løpe om det oppstår brann. Dette er en opplevelse som jeg alltid kommer til å bære med meg. I form av psykiske lidelser. Ikke er jeg gal og ikke er jeg deprimert. Men jeg har utviklet problemer som man har lett for å utvikle i etterkant av en slik situasjon. Jeg er livredd for flammer, det knyter seg skikkelig i magen hver gang jeg ser en brannbil eller sykebil og jeg kjenner angsten snike seg rolig frem..er det slik jeg skal leve livet mitt? må jeg leve livet i en konstant belastning hver e n e s t e dag?...

Et levende mareritt

I det siste har jeg sovet dårlig. Akkurat i det jeg er i ferd med å sovne så begynner hjernen min og jobbe på spreng. Tankene og alle inntrykkene som rammet meg den dagen er for store for mitt lille hode og takle. Det er ikke lett og bare måte leve som normalt etter man har opplevd noe slikt. Jeg har blitt rammet av en slags angst. En forferdelig angst for flammer, en redsel uten like. Jeg kjenner det knyter seg i magen av tanken på flammer. Er det slik det skal være? Skal jeg måtte være så redd for flammer resten av livet, eller vil det gradvis gå over?.

Hver dag er et levende mareritt. Jeg er ikke meg selv lenger. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere og takle alle inntrykkene jeg fikk den dagen. Jeg vet ikke hvordan man kommer seg videre etter å ha opplevd noe så traumatisk. Hver dag er en ny utfordring i seg selv. Hvordan vil denne dagen gå? Vil jeg gradvis kunne klare og tenke på noe annet?. Hjernen min jobber konstant med alle inntrykkene jeg fikk 9. januar 2016. Det er utrolig smertefullt og hele tiden måtte gjenoppleve noe jeg helst bare vil glemme. Hvor enn jeg går ser jeg hele tiden etter en utvei, nattesøvnen min er snudd på hodet og jeg blir rammet av flashbacks fra lørdagen. Utvendig så ser alt normalt ut, jeg er fortsatt meg selv: Victoria. Men innvendig så er alt annerledes. Jeg blir spist opp av en redsel, en paranoia for alt som kan føre til brann. Jeg må ha alle ledninger ute av stikkontaktene. Det er en tvang som bygger seg opp flere timer før jeg skal gå og legge meg. Ingen får lovt å ha ledninger i stikkontaktene hjemme. Det er tanker som hjemsøker meg hver eneste dag. Hver kveld gråter jeg. Ikke fordi jeg egentlig er spesielt lei meg, men fordi jeg ikke vet hvordan jeg ellers skal klare og kunne komme videre. Tårene forteller meg at dette må ut av systemet, jeg må klare og glemme..så godt det er mulig. Jeg vet likevel innerst inne at jeg aldri vil kunne glemme. Det å være et vitne til en brann i et hus hvor du ellers føler deg trygg. Det er slike ting man bare ser på film og tv, uten og tenke en eneste tanke på at dette faktisk også kan ramme deg selv. 

Hver dag er en utfordring i seg selv, en utfordring jeg skal klare.. ikke nå, men til slutt. Det tar tid og det vil ta tid, men jeg håper at etter hvert så vil jeg kunne slippe og ha samme panikk og angst for flammer som jeg har nå. Jeg håper at jeg etter hvert vil kunne klare og sove normalt igjen, uten å hele tiden måtte tenke på det som har hendt. 

Jeg håper at jeg snart våkner fra mitt levende mareritt....

 





 

Les mer i arkivet » Mars 2016 » Januar 2016
Victoria

Victoria

19, Stavanger

Denne bloggen ble laget som en hjelp etter at jeg lørdag 9. januar var vitne til brann i mitt fars hus. Dette er min måte og kunne bearbeide alle inntrykkene jeg fikk den dagen. Vær så snill og les med respekt.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits